Om få år kan et lite sår bli en dødsdom

Forrige uke ble en nasjonal sårkongress avholdt i Bergen. Konferansen er en viktig møteplass for leger, sykepleiere og annet helsepersonell som arbeider med sårbehandling. Sår er noe vi alle har et forhold til. Likevel vekket konferansen liten oppmerksomhet utenfor fagmiljøene. Det burde den ha gjort.

For de færreste av oss tenker på at om få år kan et lite sår bli en dødsdom. Bakterier som kan forårsake alvorlige infeksjoner i sår, er nemlig i ferd med å bli motstandsdyktige – eller resistente – mot antibiotika.

Det å få sår er for de fleste av oss noe hverdagslig. Vi får en rift, blør kanskje litt og deretter starter kroppen sin egen sårheling, og såret gror i løpet av et par dager. Men noen opplever å få kroniske sår. Sår som ikke leges innen seks til tolv uker betegnes som kroniske. Sårene kan vare fra måneder til år, eller livet ut. Foreløpig mangler vi velfungerende løsninger i behandlingen av kroniske sår. Det sier seg selv at dette forringer livskvaliteten og helsen til de som rammes.

Særlig utsatt er eldre mennesker, eller mennesker med underliggende sykdommer som diabetes eller andre kroniske sykdommer. Dette skyldes forandringer i huden som gjør den mindre motstandsdyktig. Veggene i blodkarene blir tynnere og sirkulasjonen blir dårligere. Som en følge av dette reduseres kroppens egen evne til sårheling.

Kroniske sår er fortsatt forbundet med stigma, og mange pasienter lider ofte i stillhet. Sårene medfører bekymring og ofte sterke smerter. Hvis såret ikke gror, er det risiko for koldbrann, og i verste fall amputasjon. Flere uttrykker at de er i en tilstand mellom fortvilelse og håp og at livet deres kontrolleres og begrenset av såret. I tillegg til de menneskelige belastningene, koster behandlingen av kroniske sår norske skattebetalere XX milliarder kroner årlig. Globalt er kostnadene astronomiske.

Vi har fremdeles ikke knekt koden for å behandle kroniske sår. Men kunnskapen har økt de senere årene. Muligens står vi foran et gjennombrudd. Og det er på tide. Enkelte har beskrevet sårpasienter som pariakasten i helsetjenesten. Nå øynes håp.

Både kunnskapen om og interessen for sårheling har økt sterkt de senere årene. Hvert år arrangeres en nasjonal sårkongress. I år er denne lagt til Bergen der fagmiljøer som arbeider med sårheling møtes. For 15 år siden oppdaget forskere at de fleste kroniske sår er dekket av en biofilm. Den ligger som en beskyttende hinne over såret og bakteriene. Denne hinnen er motstandsdyktig både mot antibiotika og mot kroppens egne forsvarsmekanismer. På den måten hindres såret i å gro.

I fagmiljøene har det lenge vært en forventing om at det skal komme et «vidundermiddel» som kan trenge gjennom biofilmen. Først da er det mulig å behandle og eliminere bakteriene fra såret. Det er her fremtidens løsninger ligger.

Nå står vi foran et gjennombrudd. En løsning som viser lovende resultater, er en syreblanding, med en kombinasjon av hypoklorsyre og edikksyre. Tester i laboratoriet viser at dette både løser opp biofilmen og tar knekken på bakteriene. I tillegg er det en billig, skånsom og miljøvennlig behandling.

I Norge er det cirka 60.000 mennesker som til enhver tid har kroniske sår. På verdensbasis er tallet 40 millioner mennesker. Det betyr at det er et stort udekket medisinsk behov. Et gjennombrudd i behandlingen av kroniske sår vil derfor ha stor betydning for dagens sårpasienter, både i Norge og globalt.

Det brukes fortsatt alt for mye antibiotika i sårbehandlingen. Tall fra USA indikerer at inntil 60 prosent av pasientene har fått antibiotika som del av sårbehandlingen. Dette selv om vi nå vet at behandlingen som oftest ikke vil ha effekt. Det betyr at det fremdeles er et betydelig overforbruk av antibiotika mot kroniske sår. Vi vet også at dette øker risikoen for antibiotikaresistens.

Antibiotikaresistens er en av de største utfordringene for verdens folkehelse og for moderne medisin. Det kan føre til at infeksjoner som i dag anses som ufarlige kan bli umulige å behandle og dermed livstruende. En rekke kirurgiske inngrep, kreftbehandling og transplantasjoner vil bli vanskelig eller umulig å gjennomføre dersom vi ikke har infeksjonsbehandling.

Norge har tatt en global lederrolle i arbeidet mot antibiotikaresistens. Fordi vi har vært mer restriktive i bruken av antibiotika er vi mindre truet av slik resistens enn mange andre land. Vi må fortsette å ta gode valg. Vi må også bidra i utviklingen av ny virksom antibiotika og i utviklingen av alternativer til antibiotika.

Derfor er det spennende at et norsk forskningsmiljø er i førersetet i jakten på ny behandling av kroniske sår. Teknologien vi har utviklet ventes også å kunne ha andre bruksområder innen fremtidens infeksjonsbehandling, eksempelvis til desinfeksjon og behandling av luftveisinfeksjoner. Nå pågår kliniske studier på pasienter, med mål om å dokumentere at løsningen er trygg, sikker og effektiv. Det betyr at vi om få år – forhåpentligvis i tide – kan sikre bedre behandling for dagens sårpasienter – og ikke minst, bidra til et nytt kraftfullt virkemiddel i kampen mot antibiotikaresistens. Det er viktig for kommende generasjoner. Slik at de slipper å oppleve at et lite sår blir en dødsdom.